Chico

 

 

16. mars 2009 måtte vi til dyrlegen og avlive Chico. Han ble 10 år, og Chico har vært som Cecilie og Joakims lillebror, og Charles og min lille gutt, så det er triste dager, her hos oss, nå.

 

I den siste tiden har vi sett at han ikke har vært som før. Han har vært stiv i kroppen, og har tydelig trengt lengre tid for å reise seg opp, samt at han har blitt svært sliten etter å ha gått tur. For en uke siden, merket vi at han ikke dro så mye å båndet når vi gikk tur, men han var allikevel ivrig å gå. Men nå i helga som var, gikk han så sakte at vi måtte vente på han, og gå svært rolig. Etter å ha gått kun et svært kort stykke, på søndag, valgte vi å avbryte turen og gå hjem. Da vi kom hjem, skalv Chico, og ville ikke gå opp trappa. Jeg løftet han opp trappa, og da vi kom inn, lå han svært rolig, i en lang stund, før han reiste seg opp, og gikk og la seg på plassen sin. Etter en times tid, kom han inn på stua til oss, og var som vanlig, bortsett fra at vi kunne se hvor stivt han beveget seg.

 

Vi dro til dyrlegen på mandag (16. mars), og var svært spent på om de kunne fortelle oss hva som plaget Chico. Dyrlegen sa at Chico hadde svært vondt, og at han antakelig hadde leddgikt i hele kroppen. Hun tilbød oss smertestillende til Chico, slik at han kanskje kunne holde ut et par uker, men både barna og vi voksne var enige om at det ville ha vært dyreplageri. Vi valgte å avslutte det hele, der og da. Vi satt alle fire, ved Chico til det var over.

 

Det var helt grusomt. Helt forferdelig. Men, vi var alle fire, allikevel glade for at vi valgte å være hos Chico.

 

Da vi kom hjem, var Rex merkelig rolig. Han fikk snuse på Chico sitt halsbånd.

Før vi gikk og la oss, gikk Rex en runde i huset, nesten for å sjekke om Chico virkelig var borte. Det samme gjentok seg på morgenen. Men, ellers ser det ut for at det går bra med Rex. Han spiser maten sin, om enn ikke så ivrig som før, men han spiser i alle fall. Rex har vært veldig urolig i den siste tiden. Men, nå er han veldig mye roligere. Han har kanskje merket at Chico hadde vondt, og er rolig nå, da han vet at Chico har det bra.

On March 16th 2009 we had to go to the vet and put Chico  to death. He was 10 years old, a month ago. Chico has been like Cecilie and Joakim's little brother, and Charles and mine little boy, so we have very sad days here, now.

 

The last days we have noticed that Chico have been stiff in his legs and back. The last few days he did not even enjoy his walks, and on Sunday we had to break off our walk and return home, after walking only for a few minutes. When we came home, Chico was shaking, and he did not want to go up the stairs, so I lifted him up on the terrace. When we came indoors, Chico was relaxing for a long time, before he stood up and came into the living room. After about one hour, he was almost as normal, but we could see how stiff he was moving.

 

We went to the vet on Monday 16th of March, and we were very worried about what she (the Vet) could tell us about Chico. She told us that Chico was in very much pain, and that he probably had articular arthritis in his entire body. She offered us painkillers for Chico, to help him keep on for about two weeks or so, but she recommended us not to do this. Both the kids and Charles and me agreed that this would be animal cruelty to do, and decided to end it at that time. We were sitting by Chico, all four of us, until it was over.

 

It was terrible. Completely terrible. But, we were, all four of us, satisfied and pleased that we choose to be with Chico.

 

When we came home, Rex was remarkable calm. We let him sniff on Chico's collar.

Before we went to bed, Rex went a round in all the rooms in our house, almost as he wanted to check out that Chico really was gone. He did the same, next morning. But, in other ways it seems that Rex is okey. He is eating his food. Not at eager as before, but he is eating it. Rex has been very restless lately. But now he is much more relaxed. Perhaps he had noticed that Chico was in pain, and that he is relaxed now, as he knows that Chico is in no pain anymore.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

 

 

Home